[…]

Og det er her historien vår starter. Her inne i denne meget eksklusive verdenen, i dette universet, denne ene mannens boble, startet reisen. Mannen i boblen heter Karsten. Som andre bobler kleber Karstens boble seg lett til andre bobler. Som såpeskum i et badekar. Boblen kleber seg til jobbuniverset hans. Karsten klatrer da ut av boblen sin og inn på et kontor. I denne boblen er fargene gråere, menneskene tungvinne, kaffen sur og oljete, og timene lange. Kontorstolen er ikke spesielt behagelig, og arbeidsoppgavene er aldri spesielt givende. Han fyller ut skjemaer (en jobb hvem som helst kan klare), sender høflige eposter til mennesker han kun kjenner som signaturlinjer på bunn av uttallige eposter. Mennesker han er overbevist om at ikke kan fordra ham, selv om denne antagelsen er basert på ting han leser mellom linjene i de like høflige epostene han får som svar. Han antar de er like passiv-aggressive i sin tekst som det han prøver å fordekke i sine tekster, og han antar at de er like grå som omgivelsene i jobb-boblen. Disse menneskene er scenografi i en teateroppsetning han får betalt for å sitte gjennom, og nesten hver dag tenker han at det er eneste grunnen til at han gidder å møte opp.

Onsdager er marginalt bedre. Oftest. Kantinedama lager lasagna eller fiskeboller i hvit saus. Han spiser aldri fiskeboller i sin egen boble. En så grå, hvit og anonym rett har ingen plass i boblen hans. Men på jobb er de små spretne ballene druknet i en fargeløs saus, med tørre poteter og fargesterke gulrotskiver kokt grå og uten tyggemotstand som et bilde på arbeidsplassen. Karsten vet det ikke, men det er denne symbolske handlingen å fortære et bilde av dette han avskyr, denne fiskebollemiddagen av en arbeidsplass, som gjør at han liker det så godt. Den rødhårete ekstrahjelpen i kantina jobber også i blant på onsdager. De dagene spiser han to porsjoner. Da smiler han til henne, til og med til kantinebestyrerinnen han aldri husker navnet på. Han ser på navneskiltet hennes hver dag, men føler skam hver gang. Både fordi han enda ikke har lært seg navnet hennes, men også fordi skiltet er klipset fast over hennes høyre bryst. Ett av to store tunge bryster som sitter på en lett overvektig kvinne som er minst tyve år eldre enn ham. En kvinne som sjelden smiler, og som han er overbevist om at hater ham litt for å stirre på brystene hennes hver gang hun taster en dagens middag, en kaffe, og en dagens dessert inn på kassaapparatet.

[…]